Når virkeligheten slår deg i trynet, og verden raser sammen!

I går formiddag var vi på sykehuset med vår datter, hun gjennomførte en operasjon som varte i 4 timer.

Når operasjonen var ferdig fikk vi telefonen vi hadde ventet på, dette er ikke vår første runde på sykehuset, vi har lang erfaring. Derfor forstod jeg raskt at noe var galt da legen istedenfor å prate på telefon ba oss om å kommer for å prate inne på kontoret. Der kom det frem at det vanskelige helsebildet vi har sett de siste 10 årene er blitt verre, hvor mye verre vet vi ikke. Legene har aldri vært borti dette før, de har aldri sett noe lignende.

Akkurat der og da raste verdenen min sammen, samtidig som jeg hører legen fortelle om funnene og planene fremover går det opp for meg at nå må jeg være sterk. Jeg må være sterk for min kjære kone og jeg må være sterk for min datter. Etter å ha fått beskjeden ble jeg og min kone enige om at akkurat nå så kan vi ikke gjøre annet enn å tenke positivt og stole på helsevesenet. Vi må sammen prøve å finne ut av dette, og ta en dag av gangen. Vi har fått en "fremdriftsplan" og de neste ukene skal vi leve i et vakuum, vente på at helsevesenet får sendt informasjon til andre avdelinger og at undersøkelser skal bestilles.

Etter møtet med legen fikk vi komme inn på oppvåkningen, der lå den vakre og tapre datteren min. Hun har gått igjennom så mye, og det er så utrolig tungt å se henne ligge i sengen tilkoblet alle ledningene og slangene. Etter hvert våknet hun, og jeg måtte forlate rommet. Det er dessverre slik at det er bare en forelder som får være på oppvåkningen. Jeg forlot sykehuset og dro hjem for å ta unna dagens gjøremål i huset. Ordne mat til gutten og gå tur med hunden. Hele tiden kvernet tankene rundt min kjære datter.

Jeg kom ganske raskt frem til at det er nå det gjelder, de neste ukene kommer til å bli tøffe. Jeg forstod at jeg må gjøre noen omprioriteringer av livet, det viktigste som gjelder nå er familien. Sammen må vi komme oss igjennom dette. Jeg må forsøke å tenke på det ukjente og det som vil skje de neste månedene. Jeg må være positiv, og vi må gjøre hver eneste dag rik på opplevelser.

Etter noen timer besøkte jeg min datter igjen, og det var så godt å se at hun etter forholdene var i svært god form. Vi hadde noen fine timer sammen i går kveld, og alt ligger til rette for at de skal få komme hjem i dag.

Vel hjemme sent på kvelden og etter at husets tenåring hadde krøpet ned i sin hule for å tilbringe nattetimene foran en dataskjerm kom tankene. De vanskelige tankene, de tankene jeg ikke bør ha. Det ble en tung natt, og en tung morgen. Så i dag tidlig fant jeg løsningen, jeg trenger en plass å ventilere. En plass å skrive ut frustrasjonene, resultatet ble det du leser nå. Jeg har ingen forventninger om at dette skal bli en best-selger blogg, men jeg har forventninger om at dette skal være min medisin.

Nå skal jeg spise opp den siste brødskiven min, og så skal jeg reise ned til sykehuset til min kjære datter.

2 kommentarer

Torunn

17.06.2017 kl.12:17

- og du må være sterk for deg sjøl.

God og snarlig bedring ønskes jenta di.

Tomlene opp, og krysses det som krysses kan!

Ei_heks

17.06.2017 kl.15:31

Vet du at det mest skremmende du skriver for meg er det om at du må være sterk. Bruk gjerne bloggen som ventil, men finn andre arenaer også. Det å være sterk er nødvendig noen ganger, men prisen kan bli veldig (les for) høy.

Hilsen hun sterke som klarte ALT....trodde hun.

Føler med dere og sender mange gode ønsker på veien. Håper alt går bra. <3

Skriv en ny kommentar

, Trondheim

Stolt pappa på 37 år for en gutt på 14 år og ei jente på 10 år.

Arkiv

Kategorier

hits